©2019 BONO Norwegian Visual Artists Copyright Society: bono@bono.no tlf: +47 23 10 03 50 

Som en ensom øy

 

 - En veteran blir debutant  

Vi møtes på Litteraturhuset i Oslo, der solen er i ferd med å bryte frem fra skyene. Eli Hovdenak setter seg med ryggen til, selv om hun har solbriller på. Hun har allerede drukket flere kopper kaffe, men har fortsatt mye på hjertet. Denne høsten debuterer hun som billedbokforfatter etter tredve år som aktiv billedkunstner, men stemmen er fortsatt den samme. Fuglene, misforståelsene og den karakteristiske streken har hun også tatt med seg til litteraturen.

 

– Boken heter ”Øya” og handler om de to fuglene Bertil og Bettina som skal på fisketur i en kano, forteller Eli Hovdenak. – Bildene er utført i akvarellteknikk, som jeg hadde lite erfaring med fra før, og teksten består av dialog.  Jeg er en kikker og observerer ofte hvordan folk snakker sammen eller forbi hverandre. Man ser ting på hver sin måte. Det er det boken handler om. Det er den samme tematikken som har ligget der hele tiden, og som jeg nå har videreført til billedbok: Kontakt /mangel på kontakt, likhet /ulikhet, forståelse /misforståelse.

 

   Det samme hele tiden

Ordene har også ligget der hele tiden, som et fundament i Hovdenaks billedspråk. Titler som utvider billedfortellingen gjennom misforståelser og tvetydigheter. Snedige undertekster som følger sin egen logikk, fremfor å underbygge motivene. – Jeg vil overraske gjennom titlene og er opptatt av at bildet ikke skal være entydig. Teksten må ikke bli opplagt i forhold til bildet. Ord og bilde skal ikke bekrefte, men utvide hverandre.

Våren 2013 tok hun eksamen ved Norsk Barnebokinstitutt og nå utgir hun sin første billedbok på Cappelen Damm forlag. – Det har vært vbåde gøy og stressende. Jeg føler meg som en nybegynner og en debutant.

– Hvilke utfordringer møtte du som kunstner i denne prosessen?

– Jeg hadde med meg en pakke; et språk og en stemme som jeg måtte bli oppmerksom på. Det pedagogiske ble bevisstgjørende. Jeg ble klar over ting som jeg egentlig visste fra før; at jeg har holdt på med det samme hele tiden. Illustrasjonene var i hodet og historien lå under overflaten, men jeg hadde problemer med å formidle det som var i hodet. En stund stod det stod helt stille. Jeg nådde ikke frem og følte meg som en ensom øy.

 

– Så det begynte med bildene, før du fant ordene?

 – Ja, det begynte med tegningene. Jeg hadde mange skisser, men problemet var at jeg nesten ikke trengte teksten. Hva skal teksten fortelle og hva skal bildene fortelle? Det var utfordringen. Bildene bærer mye av fortellingen, men de blir mer entydige uten teksten.

Små ting i den store verden

 – Når skjønte du at teksten kunne styrke bildene?

 – Jeg fikk støtteundervisning av dramaturgen Ragnhild Mærli som stilte spørsmål om karakterene og handlingen. Det hjalp veldig. Å tenke teater. Jeg liker at karakterene driver handlingen frem, og skjønte at teksten kunne gi dem personlighet. I ”Øya” rusler Bertil og Bettina av gårde uten mål eller mening. Slik får karakterene tid til å oppleve og tenke på samme måte som leseren gjør det. De sier hva de opplever og bekrefter hverandre. Tenk på hvordan man beveger seg rundt i verden. Man prøver å forstå noe, men ser på helt forskjellige ting. Midt i den store ville verden klarer man å fokusere på små ting. Egentlig kunne teksten stått i snakkebobler som en tegneserie, men det fungerte ikke like bra visuelt. 

 

 – Og handlingen utspiller seg altså på en øy?

 – Nei, ikke en øy. Bertil og Bettina tror det er en øy, men det er et dyr. Historien handler om misforståelser. Alt er feil. Leseren ser en ting og Bertil og Bettina noe annet. 

I skrivende stund tikker det inn en tilføyelse fra Eli Hovdenak på sms: ”Leser i bokmagasinet om 22. juli og hvordan litteraturen tar opp det traumet. B&B drar til en øy som ikke er en øy, men et dyr. De går inn i løvens eller krokoens hule, men slipper unna. Det var jo det vi alle ønsket; at de kom seg hjem.”

Line Skagestad Harr.

 

Numer okt 2014