Mine tanker om bildeboka Jippi
Jippi er en glad hund, et barn, som går hinkehoppende ned en trapp og ut på en vanlig gate, som for barnet/ hunden Jippi, framstår som fantastisk rik og interessant. Hele verden tas inn gjennom øyne, nese, ører og pels. Jippi er venn med alt og alle og speiler alt og alle.
Men Rita er Jippi litt forsiktig med. Hun sitter utenfor en frisørsalong i dunsten fra tyggis, shampo og hårlakk. Kanskje det er moren hennes som former en kundes hår der innenfor? Og Rita syns nok at Jippi også bør formes og bli glattere og kul (rund) som damene på plakatene i vinduet.
Karakteren Jippi vil være sin egen utgave av hund/ menneske i livet. Og ikke formes av noen andres ønske om tilpasning og begrensning. I boka blir Jippi "ny" med hard-lakkert trang og tungt parfymert pels som dusjes og ristes bort i fontenens brusende vann: Heller et liv med ugredd pels enn et liv i trang lakk.
Min hundevenn Jippi fra virkeligheten er en hunn-hund. En tynn liten urolig sak med vill pels: veldig leken og nysgjerrig. Men det nevnes ingen steder i boka at Jippi er en hunn. Og de fleste går ut fra at det er en hann-hund.
Mange småjenter blir framstilt og framstiller seg selv som noe pent å se på: søte og snille i rosa klær. De får oftere respons på utseende enn personlige egenskaper og evner. Foruroligende tidlig framstiller de seg som sexy og kule på sosiale medier. Den seksualiserte framstillingen av jenter oppfatter jeg som begrensende, både i form av innkledning og avkledning.
Nåtidens krav til utseende og oppførsel gjelder selvfølgelig både gutter og jenter, som blir oppdratt og formet/ begrenset for å passe inn i sine tiltenkte roller i samfunnet. Selv om guttene oftere får respons på sin aktivitet enn på utseende.