©2020 BONO Norwegian Visual Artists Copyright Society: bono@bono.no tlf: +47 23 10 03 50 

-Inni boblen

 

Kunstner Eli Hovdenak bor øverst i Theresesgate i Oslo. Hundre meter lengre ned ligger atelieret hennes. Hun finner mer enn nok inspirasjon på veien.

 

- Det holder det, sier Eli.

- Det er mye å se i gata mi.

Det er en vever, reservert dame som møter oss.

Bildene hun lager har vi allerede møtt: Fargerike, humoristiske, frodige og overraskende. Eli selv er heller beskjeden og litt fåmelt. Men det er utenpå.

- Det er inni hodet mitt at det skjer. Og det skal ikke så svære greiene til for å få ting til å skje. Det er mye å se på i gata mi, gjentar Eli.

 

Kunstneren som dag etter dag runder de samme gatehjørnene til omtrentlig samme tidspunkt på døgnet, har aldri skjønt det der med å reise langt bort for å hente inspirasjon.

- Den ligger jo rett rundt hjørnet. Det er ofte bare de bitte små detaljene som gjør forskjellen. Som for eksempel det at jeg går forbi en liten spurvebusk.

- Går forbi hva?

- En spurvebusk - eller en busk med spurver i om du vil. Jeg oppdaget den en av de dagene jeg gikk veien om parken. Mens jeg enda var et stykke unna hørte jeg ivrig spurvestøy fra en tilsynelatende ubebodd busk. Da jeg nærmet meg busken stilnet det helt, og jeg så innimellom bladene en større forsamling litt stive spurv med lukkede nebb. Jeg hadde ikke kommet lenger enn noen få meter forbi busken, før lyden brått kom på igjen. Veldig komisk. Jeg fikk assosiasjon til en Gary Larson-tegneseriestripe som er ganske lik; Noen kuer står avslappet på bakbeina og lener seg mot et gjerde mens de diskuterer siste nytt. På langt hold ser de en bil komme kjørende i deres retning og de slipper seg ned på alle fire og eter gress til den har passert. Spurvene tok også opp igjen samtalen om Midtøsten straks jeg var forbi, forteller Eli.

 

Og nettopp en spurvebusk er akkurat hva Eli behøver for å sikre seg en god dag på atelieret.

- De lange reisene blir for heftig. Jeg er en porøs person, som lett tar inn for mye. Derfor blir de store endringene ved for eksempel en utenlandsreise mer enn jeg synes er behagelig. Jeg blir rett og slett satt ut av for voldsomme inntrykk og må beskytte meg, sier Eli som for ordens skyld legger til at hun drar på lange turer av og til.

- Men ikke med det formål å bli mer kreativ. Det skjer på annet vis.

 

Kunsten hennes blir til gjennom ulike teknikker; fargetresnitt, litografi, tegning, relieff og maleri. Motivene hennes er gjerne dyr, mennesker eller kjente symboler som på humoristisk vis speiler hverdagssituasjoner og sjeletilstander. Og ofte er det en overraskende sammenheng mellom tittel og motiv.

 

­Jeg kan male helt "perfekte" bilder - om jeg vil. Takket være bortimot ti år på kunstskoler. For meg er det å beherske håndverket og teknikkene en absolutt nødvendighet for å klare å leke slik jeg gjør i bildene mine, sier Eli.

- Hvor kommer ideene dine fra?

- Jeg er mottakelig for alt som foregår rundt meg. Jeg er faktisk ganske god på å observere mens jeg er tilsynelatende er travelt opptatt med å gjøre andre ting, sier Eli.

Som for eksempel å sitte på trikken, lese avisen eller å kjøre unger til trening.

- Hjernen min er som en grøtbolle. Alt er der. Og tingene i hodet berører stort sett de stedene de pleier å berøre hver eneste dag. Men så - takket være helt vanlige, hverdagslige episoder oppstår nye berøringspunkter. I gode perioder røres det rundt i grøten hele tida, og det oppstår nye og uventede forbindelser. I dårlige jobbperioder er det så stille oppi der at grøten nesten størkner.

- Har du opplevd dårlige perioder?

- OM jeg har? For en tid tilbake var jeg fullstendig uten inspirasjon i et halvt år. Jeg var helt desperat. Gikk bare rundt og bråka. Visste jo erfaringsmessig hva som skulle til for å komme i modus, men fikk det likevel ikke til, sier Eli.

 

Og hvordan definerer så kunstneren begrepet kreativitet?

- Ordet høres i hvert fall ikke særlig stilig ut. Det låter veldig hardt og konkret. Tror kanskje jeg assosierer det med den følelsen jeg har når ting funker for meg. Når jeg er inni ting. Inni en boble. Når jeg klarer å lukke alt uvedkommende ute, og den boblen er et sted jeg kan spasere rundt inni og bare jobbe og hygge meg. Jeg tror faktisk jeg kan si at kreativitet er en slags tilstand av lykkemodus der ting faller på plass. Det er som om forskjellige deler av hjernen som tidligere aldri har jobbet sammen, nå funker, sier Eli.

 

Når en utstillings åpning nærmer seg, eller når en annen oppdragsgiver skraper på døra for å få ferdig bildene til tida, da jobber Eli som aller best.

- Frister er fint og begrensninger likeså. Hadde jeg ikke hatt noen ytre rammer hadde det vel aldri blitt noe av noe som helst, tenker jeg.

 

Hun mener at vi alle er født med evnen til å jobbe kreativt.

- Men det er ikke alle som gir næring til evnen. Og kanskje enda flere som ikke får den nødvendige responsen.

- Er det så viktig?

- For meg er det helt avgjørende. Jeg trenger at andre tror på meg i perioder jeg ikke tror så mye selv. Det har forresten blitt mye bedre med årene. Er ikke lenger så var på hva andre måtte mene. Men jeg må ha en stahet for å holde ut med dette her, for du må tåle mye.

 

Oftest er det bare et litt snodig ord, en setning eller et uttrykk som er utgangspunktet for Elis bilder.

- Stentøy for eksempel. Det kan jo være forskjellige ting. Så går jeg og kverner på det til det eventuelt kommer ut som et bilde. Mørke midt på dagen er en flott tittel ; funnet på en bok og benyttet på et av mine bilder. De tvetydige ordene er best. Jeg liker misforståelser, når ting blir forvekslet. Det gjelder forøvrig både ord og bilder, sier Eli.

 

Eli jobber med kunsten sin helt til bildet henger på tittelen.

- Da er jeg ferdig. Og må ikke jobbe mer med det. Da kludres det bare til. Når bildet står til tittelen, går jeg tilbake til den opprinnelige ideen. Om jeg fremdeles kan gjenkjenne den, er jeg fornøyd, sier Eli.

 

- Hva om kreativiteten tar overhånd. Hva skjer da?

- For min del skjer det ikke noe dramatisk. Da blir det vel bare litt flere bilder på litt kortere tid. Men det finnes jo eksempler der ute hvor jeg lurer på om kanskje noen har vært litt vel kreative når de kanskje ikke skulle være det. - Har du noen eksempler?

- Det nye kulturhuset i Sandvika mener jeg er levende bevis på hvordan ting ikke skal gjøres. Det funker jo ikke! Inni huset er gulvet rett, men optiske virkemidler på veggene gjør at du opplever det som helt skakt. Jeg var der på åpningen - men ikke så lenge. Var ganske forbanna. Dessuten uvel, og måtte bare komme meg ut - forbi mennesker som sto og tviholdt i rekkverket ved trappa og knapt våget seg utpå gulvet!